Hunder og vann – bare lek og glede?

NB! Dette er ikke for å skremme deg fra å la hunden bade! Men hvis du har en vanngal hund så er det nyttig informasjon vi gjerne skulle ha hatt tidligere.

Som eier av retriever er vann en stor del av hundelivet! Og det har vært en glad del av hundelivet! Ivrige hunder i herlig lek i vann er jo fantastisk! Men etter en fryktelig opplevelse forrige uke, må jeg bare skrive dette sånn at ingen flere hunder må dø fordi vi som hundeeiere ikke vet at vann faktisk kan være farlig for våre firbeinte venner – under ekstreme omstendigheter. Dette blir en blanding av vår historie og informasjon om vannforgiftning og hunder som driver med noe som kan bli en potensielt farlig lek i vann.

Det var en deilig sommerferiedag, hvor vårt faste turfølge som vanlig skulle på tur. Vi var to damer og to hunder som gikk ut med godt mot, min Jazz, jaktgoldengutt på 7 år og Mariannes Kijani, tollerjente på 5 år. Vi hadde bestemt at vi skulle gå en god tur inn til et vann hvor vi ikke hadde vært før. Det var relativ bratt vei den første tiden, men begge hundene holdt godt tempo oppover og det var nok menneskene som hadde størst problem med oppstigningen. Det har vært mange dager med godt vær, så det var lite vann i bekkene oppover. Goldengutten drakk begjærlig der det var litt vann, mens tollerjenta drakk bare litt – akkurat som det bruker å være. Tollerjenta Kijani har hele livet vært rar i forhold til vann. Hun elsket vann, men det måtte være mulig å bade i det før det ble interessant! Jazz er ikke så nøye på det, bare man kan drikke der og bli bløt på magen (og gjerne skitten) så er det bra.

[UNSET].png
Kijani i stupet – fra en tidligere sommer
Etter ca en time kom vi opp til et stort tjern, med en liten «strand». Begge hundene ble veldig ivrige og ville gjerne bade med en gang. Vi gjorde som vi bruker, hundene må først sitte rolig uten lyd før båndene ble tatt av og de fikk hoppe i vannet. Det var veldig deilig å sitte ved tjernet med en god blanding av sol og noen skyet. Hundene holdt på i vannet, Jazz gikk mye i kanten og fant noe å leke med, mens Kijani badet og svømte rundt hele tiden. Først svømte hun rundt, men etterhvert ble hun mer opptatt av vannboblene og begynte å fange boblene. Dette er noe hun gjort mange ganger. De var kanskje i vannet rundt en halvtime fra vi kom fram, med noen runder på land underveis. Da syntes vi hun ble litt vel ivrig i boblejakten, så vi tok henne på land og prøvde å roe henne ned, ca 15 min tenker jeg. Vi merket ikke noe spesielt på henne da, men hun var veldig stresset over å ikke få være i vannet (som hun brukte). Så fikk de en liten runde til i vannet, men da ble hun stoppet når hun gikk inn i boblejakt. Så etter en timestid etter vi kom til tjernet begynte vi på vei ned igjen. Etter noen minutter  begynte Marianne å se at noe er galt med Kijani. Hun stoppet og satt seg ned, noe hun aldri gjør! Etter ytterligere 5 min så vi nye ting;  hun lukket øynene på en merkelig måte, og virket oppblåst i magen. Vi trodde hun skulle kaste opp vann (noe hun har gjort før), og prøvde å klemme litt på magen hennes, men ingenting kom opp. Vi tenkte at her er noe alvorlig galt så vi må bare komme oss ned til bilen så fort som mulig og komme oss til veterinær. Etter ca 5-7 min begynte hun å sjangle med bakparten og var klart i veldig dårlig form. Hun hadde veldig bleke gummer, og et spesielt blikk. Hun la seg ned og lå bare rolig – men bevisst på dette tidspunkt. Da fikk vi mobildekning igjen og oppnådde kontakt med vår dyreklinikk. De sa at det var ikke noe annet vi kunne gjøre enn å komme oss så raskt som mulig til veterinærvakt da alle andre holdt på å stenge. Fra telefonkontakten måtte vi bære henne ned til bilen, og i denne fasen fikk vi periodevis kontakt med henne, hun siklet masse og hun tisset på meg når jeg hadde henne på nakken. Det tok oss totalt ca halvtime ned til bilen og siden vi var langt unna veterinærvakt tok det ca halvtime dit. På vei i bilen lå hun i fanget hele tiden. Vi fikk ikke kontakt med henne da, men hun pustet – noe surklete. Hun fikk noen kramper på vei inn, og hun pustet noe urytmisk / overfladisk rett før vi ankom dyreklinikken. Veterinær så umiddelbart at dette var alvor og satte igang redning. Hun sa at hun nok ikke pustet på egenhånd fra vi kom dit, og hjertet slo for raskt, og hun var litt blå. Da vi kom dit, var hun vel egentlig i koma. Veterinær gjorde så godt hun kunne, men etter tre adrenalinsprøyter var det ikke mer å gjøre dessverre.

Vi var i totalsjokk! Vi dro på tur med to helt friske hunder, ikke noe spesielt som skjedde, og der sto vi plutselig med en død hund! Helt ufattelig og forferdelig! Raskt fikk vi stort behov for å forstå hva som hadde skjedd og hvorfor. Veterinæren vi kom til, mente at det ikke var en drukningsulykke (svelget for mye vann), det så mer ut som anafylaktisk sjokk. Hennes beste forslag var at det var noe i vannet som Kijani reagerte på.

Dagen etter ble en helt forferdelig dag, totalt sjokk og helt uforståelige på alle vis! Innimellom masse tårer og tomhet, prøvde vi å forstå hva som egentlig hadde skjedd. Det var mange teorier, men vi var sikker på at det hadde noe med vannet å gjøre.  Det var ingenting som tydet på at Kijani var syk før hun badet. Vi tenkte at det var rart at Jazz ikke badet så mye som han brukte, så kanskje det var noe i vannet? Kunne det være huggormbitt? Vi fikk melding om at det ikke var noe grunn til å tro at noe var galt med vannet – det er masse god fisk der. Vi syntes heller ingenting stemte med huggormbitt. Til slutt fikk vi tilsendt en engelsk artikkel om «water intoxication», og det ble en fullstendig a-ha opplevelse! Alt stemte med Kijanis symptomer og hendelsesbeskrivelsen var og helt slik vi opplevde dette.

Symptomer på vannforgiftning:

Ustødig, koordinasjonsvansker Oppsvulmet Glassaktige øyne
Apatisk Oppkast Bleke gummer
Kvalme Store pupiller Ekstrem sikling

Hvis situasjonen er verre kan det også bli vanskelig å puste, det kan føre til kollaps, bevisstløshet, kramper, koma og død. Vi leste om border collien Siryn i USA, som overlevde sin vannforgiftning og denne historien betydde mye for oss for å forstå dette.

Vi lette etter informasjon på norsk og fant kun en artikkel, som står som referanser under her. Vi snakket med mange i vårt hundemiljø, og det var nesten ingen som hadde hørt om vannforgiftning. Vi tok kontakt med flere dyreklinikker (både der vi fikk hjelp og vår faste klinikk) og de sa at dette var ikke noe de kjente til hos hunder. Vi har alle hørt historier om vannforgiftning hos mennesker, men hos hunder er dette visstnok nokså ukjent. Derfor fant jeg ut at dette må det opplyses om! Vår dyreklinikk har undersøkt mer både nasjonalt og internasjonalt, men de fikk ikke inn opplysninger om noen tilfeller med så alvorlig utfall som dette.  Dessverre fikk vi informasjon om at obduksjon sannsynligvis ikke ville gi noen svar, og det ble heller ikke tatt blodprøver, da alle var så i sjokk at det var det ingen som tenkte på. Derfor kan vi ikke si at det er sikkert at Kijani døde av vannforgiftning, men siden alt stemmer på en prikk – er vi sikker på at det var det som skjedde. Det er all grunn til å tro at hun hadde hjerneødem. Og siden også alle symptomene hun hadde stemmer, og det faktum at det ble utløst av vann, føler vi at vi har fått en forklaring som vi tror på. Kijani hadde nettopp vært til veterinær for vaksinering og generell kontroll, uten en eneste anmerkning. Hun hadde heller ikke vist noen symptomer på å være syk, og var en frisk og livsglad hund som elsket å være i forskjellige aktiviteter, aller helst spor (både menneskespor og blodspor). Vi har også fått flere historier fra flere som har opplevd dette, både med dødelig utfall og hvor hunder har kommet seg med / uten behandling. Noen har fått diagnosen av veterinær, men de fleste har kun fått forståelsen i etterkant på samme måte som oss. Så det virker som at her kan det være underdiagnostisering, noe også flere amerikanske artikler påpeker.

[UNSET]

Uansett er dette er en svært, svært sjelden tilstand, og det kan virke som det er under ekstreme omstendigheter. Så ikke bli redd for å la hunden din bade eller drikke vann– vi vet jo at det er utrolig viktig at de ikke blir dehydrert! Men det er en risiko for noen hunder, og der er det viktig å være ekstra oppmerksom!

Vi hadde spurt flere om det var noe spesielt å være oppmerksom på i forhold til Kijanis noe ekstreme forhold til vann. Hun kunne «lukte» vann på lang avstand, og hun ville bade i alt vann hun kom over! Hun elsket vannbobler og elsket å jakte på de. Hun elsket å hente ting i vannet (som på land selvfølgelig – som den gode retriever hun var!). Vi fikk mye tips på å «styre» henne i denne pasjonen og ikke forsterke denne vannpasjonen mer enn nødvendig. Men aldri har vi hørt om at akkurat denne atferden i vann kan være direkte farlig!

I flere engelske artikler står det godt beskrevet at det er viktig å finne ut hvordan hunden oppfører seg i vannet. Poenget er å finne ut hvor mye vann det er sannsynlig at de får i seg under badingen. Elsker de å bite vannet, dukke under vannet, svømmer de mye med munnen delvis åpen eller drikker de masse vann, ja da er de mer tilbøyelige til å få vannforgiftning. Det er veldig lite forsket på, men i flere amerikanske artikler refereres det til forskning som har vist at vann tilsvarende 1/3 av kroppsvekt er skadelig, 2/3 av kroppsvekt er potensielt dødelig. Dette betyr at mindre hunder tåler mindre vann. I tillegg vil allmentilstanden til hunden og hvor mye fett de har på kroppen (mindre fett, større risiko) påvirke risiko.

Før jeg går til hva man kan gjøre for å unngå dette, er det vel greit å si noe om hva dette er. På fint kalles det – Hyponatremi. Omstendighetene skyldes at hunden har svelget for mye vann med et lavt innhold av salter, og får en underbalanse av viktige stoffer som blant annet elektrolytter, magnesium og kalsium. Dette kan raskt utvikle seg til en alvorlig situasjon, som krever dyrlegebehandling. Hypotranemi oppstår dersom hunden inntar for mye ferskvann, det være seg under bading i elv, tjern eller svømmebasseng. Det er faktisk også mulig å pådra seg vannforgiftning via en hageslange eller vannspreder.

Betyr det dermed at vi skal nekte hunden å bade i ferskvann? Selvsagt ikke. Dette er tross alt en veldig sjelden tilstand, og opptrer på langt nær så ofte som dehydrering i løpet av den varme årstiden. Det er likevel viktig å være klar over faren, slik at man har mulighet til å ta enkle forholdsregler. Det første er å være klar over hvordan hunden oppfører seg i vannet, både generelt og akkurat denne gangen. Hvis hunden viser noe av den «farlige» atferden som jeg tidligere har beskrevet, la hunden bade i korte økter (ca 10-15 min er anbefaling i flere artikler), etterfulgt av en lengre pause på land. Det er også beskrevet at hvis hunden skal hente objekter i vannet, bruk heller flate gjenstander enn runde (så hunden får lukket munnen mer). Dessuten er det fornuftig å kjenne til symptomene på vannforgiftning. Er du usikker om hunden din har fått i seg mye vann og viser den noen symptomer, er det bare å komme seg så fort som mulig til veterinær! Som vår historie og andre historier vi har fått viser at kan gå fort.  Det kan imidlertid gå noen timer hvis hunden er stor og ikke har fått i seg så mye vann, men ved alvorlige tilfeller går det veldig fort dessverre.

Når det gjelder behandling er det et eget tema som jeg ikke skal uttale meg så mye om. Imidlertid skal jeg skrive noe da det dessverre ikke er alltid at veterinærene tenker vannforgiftning og dermed kan det ta litt tid før rett behandling blir iverksatt. Det handler om å gi sakte intravenøs behandling hvor disse saltene / elektrolyttene blir tilsatt. Dette er det nok viktig at vi som hundeeier kan opplyse om for å hjelpe veterinærene på rett vei. De dyreklinikkene vi har snakket med sier at de nok ikke ville ha tenkt i denne retningen i første omgang. For Kijani ble ikke det utslagsgivende, det var kommet for langt når vi kom til veterinæren. Og jeg skriver ikke dette som kritikk til noen, vi fikk best mulig hjelp og alle prøvde det de kunne. Og dette er noe som skjer svært sjelden, men det skjedde med Kijani og en helt frisk hund i sin beste alder døde!

Vi har grublet mye på hvorfor denne ettermiddagen ble så skjebnesvanger for Kijani! Hun hadde jo gjort alt dette før uten å vise noen symptomer. Det eneste vi kan tenke er at hun hadde vært litt dårlig i magen noen dager tidligere, med diaré. Ikke verre enn sånn som hunder kan bli noen ganger, og litt Zoolac eller lignende fikser. Hun var ikke i dårlig form, men det kan ha vært ubalanse i kroppen likevel. Dermed kan det være at hun ikke tålte vannet så godt som hun brukte. Men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner.

Dette ble en fryktelig måte å få kunnskap på, og vi skulle så innmari ønske at vi hadde fått denne kunnskapen før dette skjedde! Det er jo egentlig enkelt å unngå det med noen forholdsregler. Hadde vi visst det vi nå vet, ville Kijani blitt mer begrenset på lengde hun fikk være i vannet, spesielt når hun begynte å jakte vannbobler. Og bare så det er sagt, Jazz har ikke fått noen spesielle begrensninger etter dette da han ikke har slik atferd i vannet. Han svømmer på normal måte, med munnen igjen og blir lei av å svømme / hente ting i vannet. Da vil han heller gå i vannkanten og bite på pinne eller flytte på stener med labbene. Jeg vil nok begrense lengden på apportering i vann, men der har jeg allerede begrenset det rundt ti minutter. Når neste tollerjente kommer i turfølget blir det noen dyrekjøpte erfaringer med på lasset. Jeg har gått flere runder med meg selv om jeg skal publisere dette innlegget, vil jeg da skremme mer enn det er grunn til? Og siden vi ikke kan si for sikkert at det var vannforgiftning Kijani døde av, er det da riktig å skrive dette? Vi hadde så god nytte av de engelske artiklene for å få en forståelse som var viktig for å kunne takle dette, og så lite som var skrevet om emnet på norsk – fant jeg ut ja- det er viktig at vi  som hundeeiere vet dette. Uten at vi skal bli redd for å la de bade og drikke vann!!! Og vi vil gjøre det vi kan for at ingen andre hunder og hundeeiere havner i denne situasjonen, men kan kose seg i vannet og vite hvilke forholdsregler de kan følge hvis de har en så vanngal hund som Kijani var!

P8026442

Referanser:

Shiryns historie

Amerikansk artikkel

Norsk artikkel

7 kommentarer om “Hunder og vann – bare lek og glede?

  1. Det er uhorvelig trist å miste hunden sin sånn! For 6 år siden dro jeg og noen i familien min på grill- og badetur med to friske og raske hunder, og kom hjem med bare en. Vixen (også ei tollertispe) var ei badenymfe uten like, og også hun kunne fange bobler (der er dog tollerhannhunden hakket verre). Husker ikke hvor lenge vi var der, men hun bada og kosa seg relativt mye. Hun kunne svømme frem og tilbake bare for å gjøre det, uten mål og mening – og det gjorde hun også den dagen. Hun avslutta badinga med å rulle seg i lyngen, også som hun pleide å gjøre. Men litt etter at hun kom opp så oppdaget moren min at hun var så rar. Hun sjangla plutselig seg avgårde, før hun bare sank sammen i lyngen. Ville helst bare sitte eller ligge og virka veldig utilpass (jeg var opptatt med å hanke inn hannhunden, som mente at badeturen slett ikke var over enda). Derifra gikk det fort. Hun ble lagt bak i buret i bilen, vi ringte oppdretter og medeier som bodde like ved, og veterinær kom dit. Husker ikke alt som ble gjort for å redde henne, men det var vel både adrenalinsprøyte etc. Hun var ikke ved bevissthet fra jeg henta henne frem fra bilburet og til hun var død, og det gikk fryktelig fort Jeg husker ikke alle detaljene rundt hvordan hun var, men jeg husker siklinga, apatien og at hun bare svant hen foran øynene mine + de bleke slimhinnene og at hun var litt surklete i pusten. Hun ble såvidt to år gammel, så vi var overbevist om at det var noe hun hadde reagert på. Enten vannet, eller blitt stukket av noe eller lignende. Obduksjon avslørte dog voksende hjerte, og hjertestans pga det.

    Jeg er veldig obs på dette med vann, for jeg har en som var på nippet til å bli vannforgiftet etter at han fikk styre litt for mye på alene da vi badet i sjøen (saltvann i tillegg, ekstra ille). Han er ekstrem på å fange bobler og å bare plaske i vannet. Kontrollerer han så mye som mulig, men lar han fortsatt få lov til å bade da. Prøver dog å heller la han svømme med en dummy eller noe i munnen, da sluker han ikke like mye vann.

    Liker

    1. Så trist å lese deres historie! Det er så forferdelig å miste sin firbente venn på en sånn måte – uansett årsak. Og slike opplevelser sitter resten av livet vil jeg påstå! Forstår jeg deg rett at konklusjon fra veterinær at det var hjertesykdom som ikke hadde noe med vannet å gjøre, eller tenkte man at det var en kombinasjon av vannforgiftning og hjertesykdommen? Vi har fått høre at det er nok sannsynligvis var hjerneødem, men de kan ikke si noe om hvorfor. Det er hjerneødem som gir de symptomene som Kijani viste. Ellers var det mye likt på symptomer da, synes jeg. Vi har også forstått at andre sykdommer kan gjøre hundene mer utsatte for vannforgiftning. Det er vist noe helt spesielt med tollere og vann, så det er nok viktig å kontrollere de, men man kan jo ikke ta fra de det beste de vet her i livet!

      Liker

      1. Det sitter godt i ja. Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste om Kijani. Var plutselig tilbake til sommeren 2011 og den følelsen når frøkna mi bare forsvant foran øynene på meg. Tok lang tid å komme over den, og jeg var i overkant hysterisk da jeg fikk valp året etterpå. Har heldigvis klart å slippe litt taket på kontrollen nå, 6 år etterpå. Men det tok tid! En kan jo ikke frata dem alle gleder her i livet fordi en er redd for at de skal skade seg …

        Det var bare helt tilfeldig at vi var på badetur – kunne like gjerne skjedd på fjelltur eller hjemme. Hun hadde uoppdaget dilatert kardiomyopati (DCM), og det kan nok være at hun brukte seg så hardt med svømmingen at det trigget hjertestansen på det tidspunktet – men det hadde nok kommet før eller siden uansett. Hun ble obdusert og vi fikk vite en helt sikker diagnose der. Var visst ikke tvil.

        Liker

      2. Takk for svar! Blir nok litt hysterisk her også når neste toller kommer i hus, spesielt hvis den også er vanngal! Men helt enig, man kan ikke ta fra de alle gleder her i verden! Men det blir nok mer pauser i badingen, og raskt pause hvis det blir boblejakt!

        Likt av 1 person

  2. Takk som deler dette med oss alle. Utrolig trist og lei meg på deres vegne for tapet av Kijani.

    Selv har jeg Golden. Og min eldste er gal etter vann, da spesielt hageslangen. Hun skal nærmest mulig spruten og drikker enorme mengder vann. Såpass mye at hun noen ganger har kasta opp, siklet og til og med fått diaré. Etter dette har jeg begrenset dette med å få drikke fra slangen drastisk. Nå etter å ha lest din artikkel, skal jeg absolutt redusere dette ennå mer. Skremmende 😭

    Føler inderlig med dere i sorgen.

    Liker

    1. Takk for medfølelsen! Ja, det er skremmende at «bare» vann i ekstreme situasjoner kan være farlig. Sikkert bra å passe på at hun ikke får holde på så lenge av gangen med hageslangen ja. Min golden er også gal etter å jakte på rennende vann i bekk. Men det har aldri blitt så ille at han har kastet opp, men dette skjer jo mest når vi er på tur, så da er det ikke naturlig å la han holde på så lenge av gangen – vi skal jo videre på tur. Men heldigvis er golden så stor at det skal litt til. Lykke til med dine hunder!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s